Spillprat fra sofakroken

Spillvev

Kommentar til Life is strange og Spillpikenes podcast

Jeg sitter og lytter til Spillpikenes podcast om eventyrspillet Life is strange. Tenker på hva jeg likte og ikke likte ved spillet. (Har du ikke spilt Life is strange er det på sin plass med en «SPOILER ALERT»)

Det jeg likte aller best med Life is strange var Chloe. Falt pladask for den tøffe, viljesterke jenta med det blå håret. Hun fremstår som en svært levende person som er seg selv på godt og vondt. Chloe er en pådriver for handlingen i spillet, og for meg var det umulig å ikke bli engasjert i hennes historie.*

Jeg likte også Max og historien som utspiller seg foran meg. Hun blir virvlet inn i en serie av hendelser som gjør henne både sikrere og tøffere.

Forholdet mellom Chloe og Max er åpent for tolking, og også Chloes forhold til den forsvunne jenta Rachel, som også Spillpikene var inne på i sin podcast. For min del gjør dette spillet mer interessant.

Manipulering av tid er en sentral del av spillet, og på et visst tidspunkt i spillet ble tid og handling vevet så tett sammen at det var vanskelig å si hva som egentlig hadde skjedd og når. Selv om dette var forvirrende likte jeg det også, fordi det åpnet for ulike tolkinger av hva som var den «egentlige» historien.

Marerittet var skikkelig guffent. Jeg hatet at det var mørkt, at jeg ikke visste hvor jeg skulle, at jeg ikke kom av flekken, og at folk snakket rundt meg hele tiden uten at jeg fikk tak i hva de sa. Jeg hatet også at det hele tiden var noen som lyste på meg og sa navnet mitt på en anklagende måte, og at jeg var tilbake i det rommet.

Men så er det vel akkurat slik et mareritt kan være, og dermed må jeg jo like at spillet virkelig fikk meg til å føle at jeg hadde mareritt i lys våken tilstand.

*Men tilbake til Chloe. I podcasten karakteriserte Spillpikene henne som brautende og sint. Jeg opplevde henne nok mer som en person som bærer på stort savn og smerte som preger og former henne, en søkende person en som stiller store krav til menneskene rundt seg. Gitt hennes historie forstår jeg hvorfor hun er slik. Og tror på det. Jeg synes det er befriende at spillprodusentene lar henne spille ut sitt register.

Sam er på mange måter hennes motpol, den omsorgsfulle som tar ansvar for alle andre på bekostning av seg selv.

Og kanskje det var derfor, at da jeg kom til slutten og ble sittende og stirre på de to valgene spillet ga meg, at jeg valgte som jeg gjorde. Jeg reddet Chloe.

Reklamer

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 22. desember 2015 av i Aktuelt.

Spillvev: Tobarnsmor og spillentusiast. Spiller og blogger og drømmer om den dagen spill får samme kulturelle status som bøker.
Du kan kontakte meg på epost: spillvev [a] gmail.com

Arkiv

%d bloggere like this: