Spillprat fra sofakroken

Spillvev

L.A. Noire – et herlig unntak

– You can drive. I have to go over the case notes!

Dette er yndlingsreplikken min i L.A. Noire. Spillet har nemlig en innebygget mulighet til å la partneren din overta rattet. Det betyr at du slipper å bruke tid på å finne fram på kartet, og kan etter noen sekunder spasere ut på riktig adresse. Og det finnes en fantastisk snarvei til: Hvis du etter 3 forsøk ikke har vunnet en skytesekvens eller tatt igjen en rømling under en biljakt får du tilbud om å hoppe over denne sekvensen uten å miste progresjonen i spillet! En flott anledning til å bruke tiden på spillhistorie og etterforsking, i stedet for å spille mellomsekvenser om igjen for å komme videre. Jeg sier ja takk.

L.A. NoireL.A. Noire presenteres som en mørk krimthriller, satt i Los Angeles i 1940-årene. Krigen ligger som et bakteppe i hele serien, og vår helt, Cole Phelps, er krigsveteran, tøff og ubestikkelig i et samfunn som oser av korrupsjon – også internt i poilitistyrken. Et godt utgangspunkt for en god gammeldags krimfortelling. Dette er spillet hvor vi finner mordvåpenet gjemt i en søppelbøtte i bakgården, der en fyrstikkeske fra en bar, og navnet på skredderen er viktige spor for å identifisere offer og gjerningsmann, og der politihelten må finne en telefonkiosk for å ringe inn til stasjonen. Det er dyrtid, smugling og korrupsjon. Har du vært borti filmen The Unthouchables tror jeg du finner noen paralleller.

Gode dialoger og interessant etterforsking – dog ikke spektakulær – kjennetegner spillet. Selve forhøret er en vesentlig del av etterforskingen og det er et poeng å avsløre løgn, basert på innsamlete spor og fakta. Dette fungerte ganske greit. Det var ikke alltid opplagt hva som var riktig svar, og hvem som egentlig er skyldig. Jeg puttet nok en del folk i buret uten noe særlig solid bevis, og det var jo en litt merkelig følelse. Er det så lett å fengsle uskyldige? Enda merkeligere føles det når sjefen stadig er strålende fornøyd og forfremmer meg hele tiden.

Bilkjøringen var interessant. Kartet over byen er detaljrikt og forseggjort, trafikken og folkelivet duver gjennom byen. Hvis du elsker å sette deg bak rattet og høre radio, kan du kose deg med stemningsfull musikk fra 40-tallet og ditto nyheter. Det gir en egen stemning å kjøre gjennom byen, men det er veldig irriterende at trafikken går så sakte og at alle bilene stopper på rødt lys hele tiden – det fører til en del kollisjoner. Jeg tror jeg pådro meg bil-skader for tusenvis av dollar under løsning av første sak, og det var da jeg oppdaget at partneren kunne overta rattet. Fantastisk 🙂

Det som var fint var at jeg kunne spille «episoder». Løse sak for sak. Som i en god krim-serie. Bortsett fra at mot slutten fortettet handlingen seg. Flere saker ble flettet inn i hverandre og spenningen steg. Det gjorde egentlig ingenting!

Jeg ble litt overasket da Pressfire erklærte L.A. Noire som årets største skuffelse (i forhold til forventningene). Jeg tror Pressfire-folka må ha hatt skyhøye forventnigner. For min del var dette spillet et herlig unntak fra årets ellers noe monotone spillansering: Modern warfare 3, Battlefield 3, Uncharted 3 (ser du et mønster?).


L.A. Noire på YouTube.

Reklamer

2 comments on “L.A. Noire – et herlig unntak

  1. Tilbaketråkk: Vil du hoppe over skytingen uten å miste progresjonen i spillet? « Spillvev

  2. Tilbaketråkk: Spill for damer! « Spillvev

Det er stengt for kommentarer.

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 6. januar 2012 av i Spillomtale med stikkord , .

Spillvev: Tobarnsmor og spillentusiast. Spiller og blogger og drømmer om den dagen spill får samme kulturelle status som bøker.
Du kan kontakte meg på epost: spillvev [a] gmail.com

Arkiv

%d bloggere like this: